Skoler og helsestasjoner kommer ofte i søkelyset når ansvarsløs eller voldelig seksualitet er temaer. Igjen har fagfolk diskutert tiltak i forhold til de mange overfallsvoldtektene og relasjonsvoldtektene som skjer i landet vårt. Hvorfor nevnes ikke foreldrenes rolle med ett ord? Det er de som har hovedansvaret for oppdragelsen OGSÅ seksualoppdragelsen. Hva er fraværende ved et overgrep? Empati!
At foreldre har hovedansvaret for seksualoppdragelsen, i følge Læringsplakaten og FNs menneskerettigheter, vet kanskje ikke de fleste, men de fleste med et snev av kunnskap om psykologi vet hvor avgjørende de første leveårene i et menneskes liv er for utforming av personlighet og sosial intelligens. WHO definerer seksualitet som integrert i personligheten. Ja, kanskje på tide å minne om foreldrenes betydning for den enkeltes seksualitet?
Jeg vil illustrere med et eksempel fra svømmehallen. Alle 4. klassinger i Norge er lovpålagt å ha 10 timer med svømmeopplæring. De skal bli svømmedyktige, og det blir de alle sammen. Samtidig er det få steder som svømmehallen som avslører så tydelig ulike personligheter. Noen elever viser hensyn i bassenget andre ikke i det hele tatt. Selv om ferdigheten å svømme er på plass så har ikke alltid en elev lært hjemmefra hvordan være sosial skjerpet og empatisk. Barn som ikke lærer god oppførsel de første leveårene må slite med å lære seg dette senere. Noen barn klarer aldri å rette opp manglende trygghet, manglende grensesetting og mangelfull selvfølelse. Andre klarer det etterhvert med hjelp fra nye omsorgspersoner eller fagfolk.
Foreldrene har hovedansvaret for barnas opplæring og oppdragelse frem til de fyller 18 år. At barn og ungdom trenger solide kunnskaper om seksualitetens biologi, psykologi og kulturelle sider for å bli et trygt og hensynsfullt individ i dagens samfunn er de fleste enige i. Men foreldrenes rolle i dette må ikke forbli et ikke-tema. Det står foreldre bak alle personligheter. Det står foreldre (en eller flere) bak de som driver seksuelle trakasseringer, sprer kjønnssykdommer eller dropper prevensjon. Ja, det står foreldre bak personer som voldtar.
I alle barnehagers og skolers utviklingsplaner er den sosiale kompetansen kommet inn på pensum for lengst. Men ikke overvurder skolen betydning i forhold til elevens personlighet og ikke undervurder foreldres rolle i forhold til barnets personlighet. Barn og ungdom trenger all den kompetanse de kan få fra trygge voksne når de skal ut “å svømme” som kjærester. Å forstå når noe ikke lenger er moro eller godt krever evne og vilje til å se den andres behov. Empati er en grunnleggende egenskap vi er født med, og som foreldre helst skal videreutvikle sammen med barnet. Dette er viktigere enn noen gang siden barn nærmest blir oppdratt til ikke å føle empati av voldspill, voldsfilmer og nyheter om vold i media.
Det har sikkert allerede gått en alarm i deg – men hva med de barna som kommer fra et hjem med omfattende omsorgssvikt der foreldre ikke har evnet å gi omsorg på barnets premisser? Ja, disse barna blir senere kalt sårbare ungdom eller fightere og noen får utfordringer med å forvalte seksualiteten sin, men ikke la worst case bli en sovepute. Poenget her er at alle hjem, alle foreldre må bli mer inkludert i debatten når vi diskuterer ungdommers seksualvaner og når vi diskuterer seksuelle overgrep. Minner igjen om at det er flest overgrep blant kjærester. De såkalte relasjonsvoldtektene.
Foreldre er medansvarlige og betyr noe når barnet utvikler seg til et sosialt vesen. Forskning har dokumentert at berøringer når helt inn på cellenivå. Professor Kirkengen er foregangskvinne her og står bak boken “Hvordan krenkede barn blir syke voksne”. Og professor Moberg står bak “Närhetens hormon”, en like viktig bok, men med motsatt innfallsvinkel. Satt på spissen – Du kan berøre ditt barns personlighet til å bli mer eller mindre empatisk. Omsorgsfulle (les lydhøre) berøringer er det mye fysisk og psykisk helse i. Til og med når barnet kjærtegner kjæledyr kan det få hjelp til å utvikle en mer harmonisk og empatisk personlighet. Dette fordi berøringer frigjør hormonet oxytocin. Vel, det kan bli for mye av oxytocin også. Vi ser det blant annet når foreldre blir selvutslettende fortapt i sitt barn eller når en blir blindt forelsket i en annen.
Det første lærestedet for å bli god til relasjoner er hjemmet. Foreldre (og evt. søsken) lærer barnet å bli vennlig, å bli lydhør, å se verden også med andres øyne, å vente på tur og å ikke sprute vann på den andre når den andre sier stopp. Når noen spør meg om NÅR de skal starte med seksualoppdragelse hjemme. Så svarer jeg – den har du startet. I det øyeblikket du løfter ditt barn opp på armen starter seksualoppdragelsen fordi der lærer barnet hensyn, bekreftelse og gleden av å gi en klem eller å motta en klem. Og like viktig – de lærer også at det er lov å si nei til en klem. Og her er det diskusjonen skulle ha startet. Hvilke nærhetskulturer har vi i hjemmene?
Foreldre danner det første og viktigste grunnlaget for barnets berøringskompetanse. Når barnet opplever empati i praksis har dette overføringsverdi til verden utenfor. Både dominerende og selvutslettende nærhet kan gi relasjonsskader, og i noen tilfeller en person som ikke ser eller godtar andres grenser. Til og med barnets observasjoner av foreldre betyr noe for deres egen evne til å kommunisere med andre. Ungdom som aldri har sett sine foreldre kysse hverandre, leie hender eller klemme hverandre mangler sin første og viktigste ABC om hvordan være kjæreste. Noen barn ser foreldre oppføre seg som effektive venner i en travel hverdag. Har du forresten hørt om ungdoms-fenomenet “friends with benefits” eller pulevenner? Jeg lurer på hvor ungdommene har fått disse kjærlighetsløse ideene fra?
Andre barn vokser opp med foreldre som nyter å være i samme rom, ler sammen, kysser og løser uenighet med respekt og godvilje. Hvis vi ikke anerkjenner oppvekst og foreldre som betydningsfulle for hvordan barnet senere gjør sine forhold og sin seksualitet kommer vi bare halvveis i mål med seksualundervisningen. Hvis skolen kan stå for den faglige åpenheten om seksualitet og hjemmet for den private åpenheten kan vi snakke om livslang læring og sosial kompetanse. Det er når foreldre, lærere og andre voksne tar del i et felles ansvar at vi kan få ned antallet relasjonsvoldtekter og overfallsvoldtekter. Glem ikke at det er FORELDRE som har det første og største ansvaret for at barnet lærer å se egne og andres grenser.
